Historien om aluminiumsutvikling

Det engelske navnet på aluminium kommer fra det gamle romerske ordet alun, som er dobbeltsaltet av svovelsyre KAl (SO4) 2.12H2O. I forhistorien har mennesker brukt leire som inneholder aluminiumforbindelser (Al2O3 · 2SiO2 · 2H2O) for å lage keramikk. Innholdet av aluminium i skorpen er nest etter oksygen og silisium, på tredjeplass. Imidlertid, på grunn av den svake oksiderbarheten til aluminiumforbindelser, reduseres aluminium ikke lett fra deres forbindelser, og derfor blir separasjonen av metallisk aluminium forsinket.
I 1746 produserte tyske JH Pott et oksid, alumina, fra alun. På 1700-tallet mente AL Lavoisier fra Frankrike at dette var et ukjent metalloksid, som hadde en stor affinitet for oksygen, noe som gjorde det umulig å redusere det med karbon og andre kjente reduksjonsmidler på den tiden. I 1807 forsøkte den britiske mannen H. Davy å elektrolysere smeltet aluminiumoksid for å oppnå metall, men lyktes ikke. I 1809 kalte han dette imaginære metallet aluminium og endret det senere til aluminium. I 1825 reduserte HC Oersted, en dansker, vannfritt aluminiumklorid med kaliumamalgam, og oppnådde flere milligram metallaluminium for første gang, og påpekte at det har samme farge og glans som tinn. I 1827 reduserte FW hler fra Tyskland vannfritt aluminiumklorid med kalium for å oppnå en liten mengde metallpulver. I 1845 brukte han aluminiumkloridgass til å passere gjennom overflaten av smeltet metallkalium for å oppnå noen aluminiumperler, som hver veide omtrent 10~15mg, og gjorde dermed en foreløpig bestemmelse av tettheten og duktiliteten til aluminium, og påpekte at smeltepunktet for aluminium er ikke høyt. I 1854 brukte SC Deville i Frankrike natrium i stedet for kalium for å redusere NaAlCl4-komplekssaltet for å produsere metallisk aluminium. Samme år ble fabrikken etablert og produserte noen aluminiumshjelmer, servise og leker.
I en senere periode var aluminium en skatt som ble likt av keisere og adelsmenn, og prisen var nær gull på den tiden. Napoleon III, den franske keiseren, brukte aluminiumsgafler ved banketter; Kongen av Thailand brukte klokkekjeder i aluminium. I 1855 ble den stilt ut på Paris-utstillingen sammen med edelstenene på kronen, med etiketten som indikerte "sølv fra leire". I 1889 mottok Mendeleev også en vase og kopp laget av aluminiumslegering i gave fra London Chemical Society. På slutten av 1800-tallet hadde prisen på aluminium stupt tusenvis av ganger. For det første skyldtes det Siemens' forbedrede generatorer på 1870-tallet, som resulterte i billig strøm; For det andre utviklet Heroult fra Frankrike og CM Hall i USA den elektrolytiske metoden for å løse opp aluminiumoksid i kryolitt (Na3AlF6) i 1886. På den tiden var de alle 22 år gamle. Denne innovasjonen muliggjorde storskala produksjon av aluminium, og la grunnlaget for den industrielle metoden for elektrolytisk aluminium i verden i dag. I 1888 ble det første elektrolytiske aluminiumsverket etablert i Pittsburgh, USA, og produksjonen av aluminium gikk inn i et nytt stadium. I 1956 begynte verdens aluminiumsproduksjon å overgå kobber og rangeres først blant ikke-jernholdige metaller. Prisen på aluminium er relativt lav i volum blant vanlige ikke-jernholdige metaller.